Dette var et av mine mål for 2019; å sove ute alene. Jeg husker at jeg gruet meg veldig. Ikke for å sove ute, men jeg var redd for å kjenne på angsten alene, uten Øyvind og kjente omgivelser. Så hvis jeg klarte dette, så skulle jeg klare det meste. Å kunne klare seg helt alene i skauen gir en enorm mestrings- og frihetsfølelse. I dag har jeg mange drømmer jeg ønsker å realisere, og derfor er dette målet viktig for meg.
Bilder og tekst av: Stine Cecilie Mikalsen – Stineogmalamutene.com / @stineogmalamutene
Jeg hadde mange gode unnskyldninger for å ikke reise ut alene. Det har sikkert alle hatt på ett eller annet tidspunkt. Man kan sitte å kjenne på det, den dårlige samvittigheten over at man burde kommet seg mer ut. Dørterskelen var også ganske høy på dette tidspunktet, akkurat som om noen hadde bygget en mur foran inngangsdøra vår.
Jeg hadde lest masse på internett om hvordan man få det hyggelig på tur alene. Og det var mange fine tips, blant annet: Si hvor du går, planlegg godt, ha dekning på mobilen, kom deg frem før det mørkt, reis et sted du er kjent og har vært før. Ta med god mat og drikke – du trenger ikke gå langt. Jeg kan avsløre allerede nå at jeg hverken planla godt nok, visste egentlig ikke hvor jeg skulle telte før jeg var ved camp. Det var heller ikke dekning der jeg var og jeg kom frem altfor sent.
Så var dagen her! Endelig. Jeg har bestemt meg, i natt skal jeg sove ute alene. Ikke helt alene da, malamuten Alaska er med. Men Øyvind -tryggheten min, er igjen hjemme. Det kjennes litt rart når jeg pakker pulken og setter meg i bilen å kjører avgårde. Det er fint vær i dag. Sola skinner gjennom bilruta. Varmen mot kinnene mine gjør at jeg gleder meg til å ta på skia å spenne fast Alaska, og gå innover i skiløypa med pulken.
Vi kommer frem til parkeringen ved skiløypa. Jeg kjenner nervøsiteten stiger litt, jeg er jo ikke kjent her. Skal jeg tørre det her? Er det ikke bedre å bare kjøre hjem til Øyvind og heller reise et sted jeg er kjent en annen dag som det «passer litt bedre». Nei, tenker jeg og tar meg litt i nakkeskinnet og går ut av bilen og pakker det siste som skal med og gjør oss klare.
Vi setter snuta innover et ukjent området. Alaska som er 14mnd er fremdeles ganske leken og syns det er utrolig gøy å tulle litt. Og med stigning og tung pulk kjenner jeg frustrasjonen stige, men dette har jeg bestemt meg for å klare. Det er utrolig fint her, og det har akkurat vært et snøfall som gjør landskapet helt fantastisk å se på. Det gjør også motivasjonen enda større. Det begynner å mørkne og jeg kjenner at jeg stresser litt over å finne et sted å sette opp teltet. Endelig finner jeg et fint sted. Nå er det bekmørkt og jeg har bare en hodelykt og en malamutt som trygghet. Jeg bestemmer meg for å grave ned teltet. I mitt hodet så virker det fornuftig, snøen isolerer vel teltet? Lite visste jeg da at jeg lagde en kjempe stor kuldegrop til meg selv. Jeg spar snø i hvertfall 2t med spotify på full guffe. Musikken skremmer sikkert bort alle skumle øksemordere og dyr. Jeg får opp teltet, tar meg en pause, kikker opp på himmelen. Den er stjerneklar og jeg får en ro inni meg. En eventyrlig følelse. Alt stemmer plutselig veldig bra. Vi legger oss til å sove, og jeg synes det er skummelt med engang. Men så tenker jeg veldig enkelt. «Nå legger jeg meg, og når jeg våkner er det lyst.»
Jeg våkner litt før soloppgangen, og setter Alaska ut. Etterhvert kommer sola, og Alaska myser mot sola. Jeg ser at hun koser seg og er i sitt rette element. Det er en kald morgen, frosten ligger på teltduken og pulken er helt hvit. Det er noe med frosten, snøen og landskapet som er helt forlokkende å se på. Frostrøyken som kommer ut av munnen, knirkingen under skoa når man går. Jeg har vært litt kald i natt, men det har ingenting å si. Jeg har klart å sove ute alene for første gang. Min aller første utenatt alene. Jeg er lykkelig, og humøret er på topp. Det feires med kakao og en real frokost.
Etter en god frokost, nyting av været og masse malamutekos setter vi snuta nedover. På dette tidspunktet hadde jeg ikke investert i et pulkdrag, så jeg hadde bare tau fra meg selv til pulken. (Dette er noe jeg ikke vil anbefale, det er ikke trygt!) Så på vei nedover måtte jeg slippe pulken i nedoverbakkene å bare håpe på det beste. Det gikk bra og vi kom oss ned til bilen. Senere fant jeg ut at jeg hadde gått ca 2mil hver vei, da var jeg ganske imponert av meg selv.
Selvom ikke alt gikk som planlagt, så har jeg lært utrolig mye. Man skal altså ikke grave ned teltet. Der kunne jeg spart meg for mye tull. Men det er dette man lærer av. Det har vært en kjempe fin tur, med mange fine turopplevelser. Jeg hadde ingen angst på denne turen, men kjente heller på en indre ro. Denne indre roen hadde jeg savnet veldig. Og det er vel kanskje nettopp derfor jeg liker å være ute i naturen. Den gir meg en ro jeg ikke har kjent på lenge. Jeg kommer til å skrive mer om hva slags effekt naturen har på meg, og hvordan den har hjulpet meg med angsten min og fortsatt hjelper meg.
Stine Cecilie Mikalsen
– Stineogmalamutene.com
Instagram: @stineogmalamutene
