Jeg har to ganger tidligere besøkt Femundsmarka. Begge gangene med kano, og begge gangene med Sverige og Kjærringsjø som utgangspunkt.
Tekst og foto: Andre Pedersen
Det var også planen i år, og da skulle jeg på tur sammen med min sønn. Covid og grensekryssing satte en stopper for det.
Da ble det å se litt på alternative ruter, og det ble bestemt at jeg tar med meg packraften, og tar turen alene. Sønnen min hadde “bestilt” kanotur, så da ble det bare meg.
Bilen parkerte jeg på Jonasvollen på kvelden, fra hvor jeg hadde bestilt taxibåt over til Storvika. Hadde hørt at det var greit å komme seg opp til Røvolfjella derfra, som skulle være mitt utgangspunkt.
I første omgang så jeg for meg en bæring ned til Grøtådalen. Der tenkte jeg å blåse opp packraften, slik at jeg kunne sette ut den på Grøtåa og padle nedover.
Min første tur inn i Femundsmarka var sammen med kompisen min Kristian. Den gang padlet vi ned til Rogen via “labyrinten” – over Rogen, inn Reva. Der var vi et par dager, før vi padlet til vestsiden av Rogen og tilbake igjen over Rogen.
Vår andre tur var ned på Rogen, over Bredasjøen og over til Vonsjøen. Begge disse turene var på 7-8 dager.
Denne turen alene, hadde jeg bestem meg for at jeg ville oppleve et større område av Femundsmarka nasjonalpark, men jeg kunne ikke krysse grensa til Sverige.
Jeg ønsket å padle langs Røa, men var usikker på om jeg ville padle østover, eller bære et stykke, slik at jeg kunne oppleve dette området for første gang.
Dette var ting jeg tenkte på den første kvelden i teltet oppe ved Røvoltjønnan. Fantastisk å ligge der å lese i kartet, for å planlegge turen videre.
Akkurat da var vekta på sekken ca. 27 kilo. Innholdet besto av blant annet mat, med brød, litt over ett kilo havregryn, og en boks med «NAN» morsmelkserstatning. Jeg hadde også med 2 drytech middager. Inkludert i denne vekten var også packraften, med åre og redningsvest.
Det betyr at jeg har mat så jeg skulle klare meg i 9 dager. Det betyr også at jeg har lagt opp til å få mye fisk på turen.
Nå er jeg inne på dag 2, og det er spenning i kroppen. Alt er fint når man er mett og i godt humør. Bæring og gåing går fint. I naturen klarer jeg å koble på. Jeg kobler ikke av, det gjør jeg hjemme. Ute i naturen er jeg skikkelig på, her hører jeg naturens egne lyder, vinden som suser, insektene som surrer rundt og et bra fugleliv. Jeg er koblet på.
Jeg trekker litt ned i selve dalen, der går jeg til en hytte, og jeg tar noen bilder og tar opp et par brødskiver fra sekken, drar to striper med kaviar over.
Nede ved elven fyller jeg koppen med vann. En kar kommer gående mot meg, han har leid seg inn på hytta sammen med et par kamerater. Han har fisket, men ikke fått noe, Vi tar en kort prat, før jeg spiser opp brødskiva og setter i marsj retning sør langs stien, som går 100-150 meter på oversiden av Grøtåa.
Merker nå at insektene er mer pågående, de surrer rundt, både klegg og mygg. Myggasprayen min, gjør at de ikke setter seg og tar seg til rette.
Vet ennå ikke hvor langt jeg vil gå østover. Jeg syntes det gikk overraskende lett å komme seg ned hit, det tok meg bare 2,5 timer.
Jeg kjenner på en spenning i kroppen, den sitrer etter å komme ned til elva.
Jeg setter fra meg sekken, går helt ned til elva. Dette her altså, jeg blir sittende en stund å se på elven, det vaker. Det går jo stor ørret, her men jeg ser bare plask etter det som kan se ut som fisk under halvkiloen.
Tiden er kommet, nå skal jeg blåse opp Norseraften vikingen. Jeg kaller den bare vikingen, som er en rimelig men veldig solid og god packraft fra packraft Norge.
Det slår meg nok en gang hvor heldige vi er her i Norge, det er så uendelig med muligheter for tur i fantastiske omgivelser. Jeg hører det er flere folk i Femundsmarka nå enn det var for noen år siden, men her inne er det fortsatt ikke så mange fotturister.
Båten driver fint nedover Grøtåa, styrer litt med padleåra, tar et par kast med stanga også. Der henger det en sølvkroken blank/rød sluk. Men den er tydeligvis ikke av interesse for ørreten her. Får noen følgefisk, men ingen fisk som biter.
Flere er oppe å tar fluene på vannet, så det er nok flue som funker best for fisken her.
Jeg møter noen fluefiskere, jeg går i land og spør om de skal fiske seg oppover elven. Når de forteller at de også skal fiske seg oppover elven, venter jeg med å padle forbi, til de går videre oppover.
Det er fint å prate sammen, slik at ikke jeg ødelegger for deres fisking. Jeg har jo god tid, og ønsker også at de andre jeg møter på min vei skal ha en fin opplevelse.
Jeg har sett på kartet hvor jeg ønsker å gå i land. Jeg ønsker å følge den T-merkede stien østover opp til vestre Storfisktjønnan. Der skal jeg slå leir.
Etter 1,5 times gåing på en sti som går mye opp og ned, kom jeg frem til Storfisktjønnan. Her tar jeg et par biter av en sjokolade, det er ikke lenge til jeg skal sette opp camp nå. Jeg har har gått og padlet siden i dag tidlig.
Jeg padler østover, og finner en fin plass rett før det smalner inn midt på vannet. Jeg setter opp teltet, slik at jeg håper sola ikke treffer før jeg våkner neste morgen. Det blir nok varmere her nede enn oppe ved Røvoltjønnan, og her det ingen vind. Da kan solen gjøre det veldig varmt i teltet.
Når jeg etter hvert kommer meg i teltet og ned i soveposen, hører jeg det plasker greit utenfor teltet. I starten klarer jeg å bare la fisken være, men til slutt blir det for mye, jeg må ned til vannet å prøve lykken.
I bokser´n står jeg utenfor teltet, griper fiskestanga og gjør et kast. Jeg begynner å sveive inn ganske raskt. Jeg kjenner umiddelbart at det rykker i stanga. Når fisken kommer mot land, viser det seg en fin abbor. Da blir det frokost i morgen.
Neste morgen er det ut av teltet før sola kommer, og starter sagen med å koke opp litt vann. Når kaffen er ferdig, blir jeg sittende å drikke kaffe og lese en bok. Viktig å nyte livet og naturen, når dagen starter på nytt.
Etter en liten stund begynner jeg å pakke ned teltet, samler alt utstyret og legger det ned i sekken. Alt pakkes i vanntette pakkposer selvfølgelig, men med de temperaturene som er nå så tørker vannet på sekken veldig fort så det er ikke akkurat noe fare. Det er heller ingen overhengende fare for at jeg skal ramle uti eller at sekken løsner fra packraften. Jeg har bestemt meg for å bære forbi alle strykene på vei mot Rogen.
Livet fra packraften denne morgenen er helt magisk. Storfugl flyr over meg, og jeg hører lyden av neste stryk langt der borte, men ellers er det helt stille og ikke et menneske å se. Jeg vil anta at det er flere fotturister enn folk med kano/packraft her inne. Sjansene for å møte på noen er mindre her på Røa, enn det er langs en sti. Dette selv om teltene ofte blir satt opp langs bredden her, for de som ønsker å fiske.
Jeg padler ikke veldig langt før første bæring kommer, denne er fra Storfisktjønnan og opp til Storrundhåen. Her er det vanvittig fint, og stedet har en skikkelig fin leirplass. Det var nok hit jeg skulle padlet i går.
Dette er dag tre på tur, men det er den andre dagen jeg starter fra tidlig morgen, så og eventyret er i gang for alvor. Gleden av å være her inne i nasjonalparken, uten å møte på andre mennesker. Alene på eventyr, med sekk, packraft og fiskestang.
Etter en liten hvil, gjør jeg meg klar til å sette ut vikingen. Jeg padler videre østover, jeg er nå ute på Røa og den øvre delen av Røavassdraget. Jeg syntes det er skikkelig villmark over dette området, det er noe eget ved å ha gått noen timer bort fra hytter og folk og annen sivilisasjon.
Fisket er så langt så som så. Jeg har mistet et par, og fått en abbor. Jeg skal ikke skylde på varmen eller været. Dog synes jeg det er litt vel varmt, for jeg trives best når det er litt kjøligere. På tur i Femundsmarka skal man ikke klage på noe.
Jeg tar alltid noen kast med stanga før og etter bæring, det er jo selvfølgelig fordi da får jeg fisket i både ut-os og inn-os. På denne turen skulle det ta litt tid før jeg fikk fisken opp på land, det beit på flere ganger, men jeg var nok litt utålmodig.
Det at jeg ikke får mer fisk nå i starten, bekymrer meg ikke. Jeg er virkelig midt i det store eventyret, så inntrykk og kosen med padling i disse omgivelsene, er en stor glede i seg selv. Jeg har store forventninger til ørretmiddag ved neste leir, som skulle bli ved Rogen.
Nå som jeg var kommet meg så langt øst i Femundsmarka nasjonalpark, tenker jeg at jeg virkelig får mange dager her inne. Når jeg første gang så på kartet for å planlegge denne turen, så tenkte jeg at det kunne bli både en og to netter nede i Grøtådalen. Om det ikke var for koronasituasjonen, ville jeg nok også vurdert å padle på Rogen mot Sverige.
På ettermiddagen er jeg fremme ved Rogen. Jeg kjenner meg igjen i enden av Rogshåen, Kristian og jeg tok kanoen ned hit for å fiske, på vår første tur inn i Femundsmarka. Det er alltid spesielt å se igjen steder man har hvert på tidligere, og det kommer plutselig et savn av den gode turkompisen min.
Sammen på tur er jo veldig bra, spesielt om du har en som er ganske så lik deg selv, da blir det lite diskusjoner og man er stort sett enige om både rutevalg, leirplass og andre ting. På tur alene kan man jo bestemme alt selv. Det jeg savner mest, det er faktisk noen å prate med. Jeg er en sosial person, men nå har jeg ingen å dele dette eventyret med.
Når det er sagt så er jo videokameraet mitt «Wilson» med på turen, og det hjelper litt. Planen for denne turen var at jeg skulle dokumentere turen som en dagbok, så jeg filmer dag for dag her. Det er ikke bare bare å lage en god turfilm som inspirerer andre. Man ønsker å nå ut til mange. Jo flere elementer av interesse, som fisking, padling i stryk osv. jo bedre. Det er derfor jeg velger en «dagbok» dokumentar av denne turen, da kan seeren bli med på turen og jeg legger ikke for mye i det filmtekniske.
Det er vanskelig å tilfredsstille alle, og det går ikke. Noen ønsker mye prating, noen ønsker bare lyden av natur og bilder som viser landskapet.
For at jeg skulle lage det jeg tenkte ville bli en god film, hadde jeg dette som utgangspunkt:
1: Jeg skal dokumentere ruten jeg tar, med enkel beskrivelse, da har jeg en klar plan.
2: Lyden må være god og kameraføringen må være grei, ikke hysterisk veiving med kamera
3: Ikke spesielt mye musikk, man skal få se og høre hvordan det er langs denne ruta.
Til slutt, så var jo målet selve turen, så jeg ville ikke bruke for mye tid på selve filmingen og planleggingen. Min prat er ikke gjennomtenkt på forhånd, jeg prater om det jeg der og da ønsker å si noe om.
Fremme ved Rogen, for en plass jeg har funnet meg! En egen odde, med nok bris til at mygg og klegg holder seg unna. Her oppe var det ikke klegg forresten – kun mygg.
Les også: Isfiske Femundsmarka nasjonalpark
Teltet er oppe, og utstyr er lagt på skyggesiden av teltet. Jeg jobber blant annet desperat for å holde sjokoladeplaten min kald nok.
Utpå ettermiddagen, tar jeg opp fiskestanga for å prøve noen kast. Jeg hekter på en blank sluk, med røde prikker med gul sirkel rundt. På første kastet hugger det til, og jeg blir litt overrasket. Jeg får gjort et mothugg, og sveiver inn en flott ørret på 800gr.
For en start på dette gjensynet med Rogen. Sist gang jeg var her, var det bare Kristian som fikk ørret her.
Jeg lar det bli med drømmen, men ser at jeg fint kan padle innover Reva uten å krysse grensen til Sverige, jeg må bare gå i land litt før grensen og ikke inn ved disse hyttene som ligger på svensk side. Men den gamle Badstua ved Reva, den kan jeg gå bort til, for den står i Norge.
Jeg går i land på norsk side før grensemerket, og følger grensen inn til Reva, der setter jeg ut og padler innover Revapassasjen. Målet er å se den gamle leirplassen Kristian og jeg hadde her inne.
Jeg kom frem til stedet jeg ville slå leir for natta, rett nedenfor utoset fra Litlbuddhåen. I dag er det varmt, jeg padler med bukse på, men det er mest for at ikke myggen skal sette seg, jeg kjøler ned beina med vann, det er ikke noe problem når man padler packraft. Jeg padler i land, og gjør det som nå er en fin rutine. Sekken av packraften, og jeg tar ut teltet og brenneren. Så koker jeg opp vannet, samtidig som jeg setter opp teltet. Jeg mener det er bra med rutiner på tur, da går mye av seg selv.
Teltet er satt opp, og jeg ser først nå at det nok blir en tidlig start på dagen i morgen. Sola kommer til å treffe teltet veldig tidlig, og her er det ikke noe bevegelse i lufta slik som det var inne ved Rogen. Jeg bestemmer meg for å padle litt, det er deilig og ingen insekter der ute på vannet, så jeg tar med boka mi så jeg kan flyte rundt å lese.
Denne dagen ble virkelig en av de lengste her inne, så helt ut av det blå begynte jeg plutselig å savne familien noe veldig. Mye av grunnen, er nok at jeg veldig gjerne ville at ungene skulle fått oppleve dette eventyret. Barna kunne badet hele dagen, fisket, padlet og gått turer i en fantastisk fin villmark. Det får bli neste gang, med boken og lesingen i vikingen fikk jeg drømt meg bort i alle de ville påfunnene til Helge Ingstad.
Jeg padlet en del denne kvelden, fisket og padlet, men fisk det ble det ikke.
Det ble som jeg trudde en tidlig start på dagen, opp sammen med sola. Det er ikke lyset som gjør at man våkner, men varmen. Jeg lå kun med en lakenpose over meg, og det var varmt nok. Jeg pakker sammen sakene raskt, og bestemmer meg for at jeg vil padle bort til Møllebua og ta frokosten der.
Det blir en fin og kjølig start på dagen. Jeg sitter igjen å blar i hytteboken, og koser meg med frokosten av havregryn. Denne dagen blir nok lang tenker jeg, der jeg sitter å ser ut av vinduet, som er fult av fluer fanget i spindelvev.
Etter en god frokost, padler jeg videre nedover til vestenden av Storrundhåen. Her mister jeg det som kjentes ut som en fisk med litt størrelse på, blir selvfølgelig irritert, men det går fort over. Jeg finner en fin plass nede ved vannet hvor det er litt god bris i lufta. Jeg legger jeg ut liggeunderlaget under et tre og har både skygge og litt bris, jeg legger meg ned og sovner.
Etter en fin dag her inne ved Storrundhåen så pakker jeg sammen og får sekken opp i vikingen. Det første jeg skal nå, er jo å padle ned ett av flere stryk, så dette blir moro. Dette stryket mellom Storrundhåen og Storfisktjønnan, er veldig rolig og fint å padle. Ikke mye innsats som skal til, bare la seg drive nedover.
Her ved Kløfthåbua, fikk jeg en fin kveld. Fisket en gjedde som jeg stekte, men jeg er ikke mye fan av denne fisken. Så jeg spiste bare det jeg følte var nødvendig.
Det ble litt pasta, lydbok og musikk før jeg padlet litt rundt sørover på Kløfthåen.
Mistet en ørret, men ellers var det ikke så mye aktivitet å se av den gode fiskearten jeg ville ha.
Ikke helt vindtette disse veggene, men det blir en fin trekk 
It taste lake shit… but you can live on it.
Jeg padler nedover Røa, i det som er fantastisk villmark. Så vidt jeg vet så går det ingen sti på nordsiden av området jeg padler i. T stien går jo på sørsiden, mulig det finnes et tråkk her inne, men jeg ser i alle fall ingen andre mennesker når jeg padler meg nedover.
Storbuddhåen og Grislehåen, møter jeg plutselig litt folk. Jeg møter en hyggelig gjeng på tre gutter som har padlet packrfaft opp til Storbuddhåen, de har fått en rugg av en ørret som de sier de fanget midt på natta, de hadde snudd døgnet disse gutta her, sånn skal det være.
Etter en lang prat fortsetter jeg nedover. Jeg ser det at om det er så folksomt videre nedover her, nå står det flere folk å fisker ved utosene og jeg hilser på et par karer ved Grislehåen rett utenfor oppsynshytta. Jeg skulle nok brukt litt mere tid her, men noe forandret seg når jeg kom nedover hit, eventyrbobla sprakk litt når jeg møtte så «mange» folk. Ikke noe galt i de, hyggelige folk alle sammen. Jeg begynte å tenke på om jeg kanskje skulle brukt et par dager oppe ved Røvoltjønnan, som en avslutning på turen.
Jeg kom meg ned til Øvre Roasten, her lå det en gjeng i hengekøye. De kunne fortelle at de hadde sett og gått forbi mange folk oppover Røa mot Nedre Roasten, og ved hyttene langs øvre Roasten.
Jeg tok en liten tur innom Roastbua, der ble det litt mat, før jeg fortsette ut på Roasten. Jeg var nå klar for siste del av denne dagsetappen, målet var Røvoltjønnan.
Nå har jeg av alle rare ting – medvind, jeg driver faktisk hele veien frem til Roastbuan. Jeg må padle litt når jeg nærmer meg, for vinden drar meg utover og vekk fra land.
På vei videre mot Røvolltjønna, møter jeg på et par karer. Det viser seg at han ene av de, er en jeg har skrevet litt med på Facebook nå før denne turen. Der ble det en lang og hyggelig prat, og de fikk høre litt hvordan jeg har hatt det, og de fortalte hva slags eventyr de skal ut på.
Jeg sitter i teltet og ser på mobilen at det skal regne en del i morgen. Jeg bestemmer meg der og da, jeg blir her til i morgen, så går jeg ned til Femund og tar Fæmund II over til Jonasvollen og bilen.
Jeg har gått og beveget meg mye, og avstandene var overraskende korte på mange måter. Avstanden Røvolltjønna – Rogen kan man fint gjøre unna på en dag. Selv om neste tur kanskje igjen blir fra Svensk side, er jeg glad jeg nå har fått prøvd meg innover fra Femunden, Det er så fint her, selv om jeg så noen folk i starten og slutten av turen kan jeg ikke si det var folksomt her inne.
Man skal ikke la seg skremme av Facebook innleggene om «mange folk i Femundsmarka» det er kanskje mange i området Roasten og nedre del av Røa, men nå, på min tredje tur her inne i øst mot svenskegrensa kan jeg ikke si jeg har opplevd mye folk.
Måten jeg har gjort denne turen på, med packraft, er helt fantastisk. Man kan bevege seg så mye, og komme seg så nært de fine elvene og håene, og ikke bare følge stien i skogen. Jeg syntes dette er en fantastisk måte å bevege seg i marka på.
Min tur er over for denne gang, Nå er det vaffel på Fæmund II og hjemreise.
Tusen takk Femundsmarka, jeg kommer tilbake…. alltid
