Kunsten av å gå

0

«Du e stersk å gang,» gjentok han, og fylte meg fra topp til tå med en mengde stolthet jeg aldri hadde kjent maken til. Uten Brønnøysund-dialekta hadde setningen muligens virket tullete. Kanskje gjør den det også, til ører som ikke er mine. Men i en alder av ni var det uten tvil det vakreste og det tøffeste komplementet jeg noen gang hadde fått. Det var noe overhøyhet ved det. Å gå var jo noe alle gjorde. Helt vanlig. Men at jeg var god til å gå, tilsiende at jeg var bedre enn det som var vanlig, fylte meg med et mot til å fortsette å gjøre akkurat det.

Skrevet av Martin Tilrem

Elleve år senere er det ikke vanskelig å forstå at det var nettopp det som var målet. Bestemor og bestefar dro meg med på fisketur nærmest daglig når vi ferierte i Brønnøysund, som oftest i samspill med min far. Og når han ikke ble med måtte fortsatt jeg være med, til varierende takknemmelighet fra min side. Tur var gøy, det. Tur hver eneste dag ble noen ganger litt i overkant.

Det var spesielt ett sted mine ni år gamle bein ikke ville streife over. En bortgjemt vik i velfjorden, velkjent ene og alene for de som bor i nærheten. For andre vil den forbli navnløs. Navnet har dessuten ikke så mye å si i denne konteksten. Det er mer avstanden fra parkering til vik som er poenget. Lang og tung nok til å sende verk gjennom beinene mine før vi i det hele tatt hadde tatt fatt på utfordringen.

Det gikk en grusvei helt bort til vika, men med en ynkelig rød bom og et skilt som lød Privat vei! Hjalp den fint lite. At veien var privat og at vi ikke kunne kjøre der kan ses på som helt forståelig i en alder av tjue, men som niåring er det hakket vanskeligere. Den allerede lange vandringen ble liksom dobbelt så lang med viten om at vi trasket på grus egnet ene og alene for biler.

Jeg kan fortsatt kjenne den dype, indre frustrasjon som vokste og vokste for hvert steg vi tok. Grusveien i midten. Blomster i veikanten. Trær på den ene siden, og fjell på den andre. Jeg kunne titte frem og jeg kunne titte tilbake, utsiktsmessig hadde det ingenting å si. Alt var så forferdelig likt. Intet tegn til at vi var nærmere målet, uansett om det målet var vika, på vei bort, eller parkeringsplassen, på vei tilbake. Gråstein, et fjell farget mørkt av regnet, overskyet himmel og den uendelige lyden av traskende repetisjon på grusveien.

På en av turene nådde jeg bristepunktet. Noen ganger går det for langt, i både bokstavelig og metaforisk forstand. Vi var mange på tur den dagen. Bestemor, bestefar og pappa, men også broren min og onkelen til pappa. Bena mine lynet for hvert steg vi tok. De andre gikk jo så utrolig fort. Ett steg for dem var tre for meg og å holde følge ble tyngre for hvert øyeblikk som passerte frem til de ikke lenger fløy forbi og jeg stoppet opp. Satte meg ned. Hendene foldet over brystet og med et blikk min far utvilsomt ergret seg over. Blikket av trass.

Det var i hvert fall slik han så det. Jeg var ni og var lei av å gå. Jeg så det på en helt annen måte. Det gjør jeg fortsatt. Jeg var ni, og kunne ikke gå lenger. Det var fysisk umulig. Og om det så var mulig var ikke hjernen enig og uten dens hjelp var det bare en løsning; å bli sittende.

Jeg husker ikke om jeg gråt, men tatt til betraktning at jeg var veldig god til å gråte i den perioden av livet mitt ville jeg ikke vært overrasket om det var et faktum. Pappa stoppet først. Snudde seg og ba meg om å komme meg opp. Jeg nektet. Jeg kunne se på han at han var frustrert. Det er muligens det første et barn lærer seg om sine foreldre, etterfulgt av kunsten av å ignorere det. Jeg rikket meg ikke. Han kom bort, løftet meg opp på beina, og jeg falt sammen som et flagg uten vind. Han spilte på taktikk to, og fortsatte å gå uten meg. Det gikk ikke. Han kom tilbake, denne gangen etterfulgt av resten av gjengen.

Det var skammen av å se de irriterte ansiktene deres som tvang meg opp på beina igjen. Mest ansiktsuttrykket til broren min, ni år eldre enn meg og fra mitt perspektiv en gutt men fra sitt eget en mann. Pappa fikk stablet meg opp å beina igjen, nå med en flau østavind i ryggen for å holde meg gående. Vi vandret videre. Jeg var plassert mellom pappa og onkelen hans. «Du e stersk å gang,» sa han da. «Hæ?» spurte jeg. Jeg kunne forstå pappa, men dialekta til onkelen hans var hakket vanskeligere. «Ja du e stersk å gang sei e,» repeterte han. Jeg så på pappa. «Du er flink til å gå,» oversatte han. Den flaue østavinden økte plutselig til sterk nordavind.

Neste gang vi vandre nedover veien til vika skinte sola. Det var varmt men ikke for varmt og alle gikk i t-skjorte og at de svette vadebuksene klistret seg til huden ble pent og pyntelig ignorert. Noen ganger stoppet vi opp og spiste markjordbær. Jeg løp fra veikant til veikant og plukket. Kjente vinden stryke meg i håret. Beina mine kjente jeg ingenting til. Jeg vet ikke om pappa eller bestemor eller bestefar merket noe forskjell på meg. En endring i det indre som utspilte seg i mangelen på sutring. Jeg tenkte ikke noe spesielt over endring selv heller. Ikke den gangen. Nå er den plutselig helt åpenbar.

På vei tilbake begynte jeg å løpe om kapp med pappa, det siste strekket ned mot parkeringsplassen. Det ble tradisjon. I begynnelsen lot han meg vinne. Så begynte jeg plutselig å vinne på ordentlig og selv jeg forstod forskjellen på det. Og jo eldre jeg har blitt jo kortere har veien fra parkeringsplassen til vika blitt.

Å gå langt er kort sagt blitt lenger enn det var tidligere. Nå er jo likevel hva som er langt ganske relativt til hver enkelt av oss. Jeg er ingen polfarer. Men når jeg føler jeg har gått langt, kjenner det i beina, når jeg slutter å legge merke til solstrålene og himmelen og markjordbæra i veikanten – hva enn markjordbærene viser seg som der jeg går – begynner tankene mine å prate til meg med en dialekt som ikke er min egen. Stemmen er heller ikke min. «Du e stersk å gang,» sier den. Og jeg tar beina fatt. Nei, jeg er ingen polfarer. Jeg er bare veldig god til å gå.

+ Se flere artikler

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her