Jeg mottok en melding på Instagram fra Stine, – ei jente som går Norge på langs i etapper. Hun hadde begynt å planlegge en etappe fra Meråker til Røros, og lurte på om jeg ville bli med.
Først tenkte jeg at det var alt for skummelt å bli med noen jeg ikke kjente, og at jeg ikke var godt nok trent for en slik tur. Jeg har mange vinterturer bak meg, men har aldri gått så lange etapper så mange dager på rad på vinterstid før. Hva om jeg ikke klarte å henge på?
Det tok ett døgn før de tankene var snudd om til at jeg kom til å angre om jeg ikke ble med. Avgjørelsen var tatt, og planlegginga begynte. En uke før spurte også en venninne av meg, Kristina, om hun kunne være med. Da ble vi plutselig tre jenter og 3 hunder til fjells.
Tekst og foto: Charlotte Mollan Bremset
Dag 1. Søndag
09.00 ved Bjørneggen i Meråker møttes jeg, Kristina, og Stine til mildt og skyet vær; Superspent og ivrig etter å komme i gang. Pulken gled godt i nysnøen, og tempen var rundt -5 grader. En myk start før sibirkulda som var meldt skulle bre seg over Trøndelag. Hunden min Teodor (Siberian Husky) brøyta vei og kosa seg.
Navigeringen var enkel, med staket vinterløype hele veien. Alt føltes så bra, at å nå Storerikvollen til kvelds skulle ikke bli noe problem. Trodde jeg iallefall. Dypere og dypere snø ga tyngre føre, som igjen gjorde at små bratte bakker tok tid å komme seg opp. Stine ble også velsigna med veltepulk, så det var ingen mangel på store tidstyver.
Etter ca. 5 timer begynte Teodor å vise at han var sliten, men fikk ny giv når vi møtte på tre personer som kom fra Storerikvollen. Spor å gå i var magisk, selv om de varte bare en kilometer før de forsvant i snøfokk.
Skumringen kom, og vi måtte vurdere om vi skulle fortsette opp på fjellet. Der var det mest sannsynlig forblåst, som ville gjort det vanskelig å sette opp telt om vi måtte. 60 høydemeter unna turens høyeste punkt ble da camp satt, 7,5 timer og ca. 9km (av 22 planlagte) etter start.
Teltet ble satt opp, og kvelden gikk med på å smelte snø til middag, hundemat, og drikkevann før natta.
Dag 2. Mandag
Jeg våknet i skumringen av rypene som kaklet i skråningene rundt, og ble liggende å nyte lyden og varmen fra soveposen til i kl. 7. Etter kaffe og frokost pakket vi ned campen, og sto klare til å gå de siste høydemetrene opp til solen i 10-tiden.
Teodor var sterk igjen fra start, og vi kosa oss på fjellet de første timene. Hardt føre der det var forblåst sparte oss for veltepulken en stund, men vel nede i dalen møtte vi enda mer løssnø enn dagen før. Teodor hadde snø opp til halsen, og pulken til Stine var fast bestemt på å ligge sidelengs.
Tiden gikk, temperaturen sank, og hunder og mennesker ble kalde og frustrerte av alle stoppene. Dermed satte vi camp etter skarve 5-6km, Storerikvollen ville vi aldri nådd i det tempoet uansett. Teodor var så sjaber at han frøys som en fuglehund, men på reinskinn og med dunjakke over seg fikk han til slutt sove.
Jeg fyret litt i forteltet etter snøsmelting og matlaging, og temperaturmåleren i teltet viste da -15. Hva det var i teltet når varmen fra brenneren var borte sovna jeg fra å sjekke, men kaldt var det nok.
Dag 3. Tirsdag
Teodor startet dagen med dårlig form og skalv av kulde. Han så da så stakkarslig ut at morsinstinktet slo inn, og jeg bestemte meg for at nå måtte jeg prioritere han. Det betød å komme seg til Storerikvollen uten unødvendige stopp som gjorde at han måtte være «på» i flere timer enn nødvendig. Kristina ble også med, da hennes Max (også Siberian Husky) så ut til å halte litt og var kald. Stine som gikk i annet tempo enn oss måtte da ta seg av pulken sin selv, men hadde pakket den om slik at den ikke skulle være like ille.
Å gå fra en i turfølget ga en massiv klump i magen, men jeg følte at jeg måtte sette Teodor først. Det hjalp at vi visste at det var mobildekning, og ikke vanskelig å skaffe hjelp om det skulle skje noe. Vi avtalte også at vi skulle gå tilbake for å hente henne om hun ikke kom frem til hytta innen rimelig tid.
Teodor sleit i starten med stiv og sliten kropp, men jobba seg fremover i det tunge føret med slakk line og motivering. Naturen i dalen var magisk vakker, og terrenget kupert de første kilometerne. Han imponerte meg stort – han var så slapp, men slo likevel til med full styrke når jeg trengte hjelp i bratte bakker!
Utsikten mot sylmassivet var en perfekt premie når det tyngste partiet var overstått. Den siste kilometeren av ca. 9 nådde vi scooterspor, og det gjorde godt for en stresset og sliten kropp.
For min del var det en tur på 4 timer med bekymring for det kjæreste jeg har. Det er hardt å være hønemor! Fremme i hytta legger han seg ned rett innenfor døra, fornøyd med å være inne og få hvile. Jeg begynte å bli litt bekymra for veien videre.
Under planlegginga av turen hadde jeg forberedt meg på at det kunne bli tungt for min kropp, men jeg var ikke forberedt på at hunden min skulle bli så sliten..
Stine dukket opp på hytta noen timer etter oss, ompakking av pulken hadde hjulpet. Deilig å høre at hun hadde en fin tur for seg selv!
Dag 4. Onsdag
Planen var å gå videre til Nedalshytta, men siden Teodor fortsatt var sliten var jeg ikke villig til å presse han videre. Ergo ble det en hviledag på Storerikvollen.
Hunder må fortsatt luftes på hviledager, så da tok vi en liten skitur uten feller og pulk for å se på en iglo som var bygd på Essandsjøen. Teodor kosa seg – med ett lavere tempo enn vanlig så klart. Men jeg så lysere på turen videre neste dag.
Ut på kveldsluftetur fikk jeg ett uforventa skue mot nord. Det klareste nordlyset jeg har sett noen gang! Jeg løp for å hente de andre jentene, også sto vi ute og knipsa bilder og nøt synet til fingrene var fryst.
Før natta pratet vi om veien videre. Stine begynte å se på Nedalshytta som en omvei på turen til Røros, og var ivrig på å ta turen direkte ned til Stugudal neste dag. Forståelig, med tanke på at hun hadde ett bestemt mål; Røros.
Ett kjapt blikk på kartet viste at det kunne bli opp til 3,5 mil, og jeg hadde ingen tro på at det var en distanse for oss etter det jeg hadde erfart så langt. Det var scooterspor videre, men i sprengkulde er føret trått.
Til tross for at magefølelsen ropte nei, så sa jeg meg enig i å prøve. Det kunne jo være mulig at han klarte det, og man vil jo ikke hindre andre i å nå målet sitt. Jeg var forberedt på å sette opp teltet om jeg så at det ikke gikk, og ta turen videre ned til Stugudal neste dag. Jeg hadde jo nok bensin til å fyre nesten hele natten om det måtte til på grunn av kulda.
Dag 5. Torsdag
Turen startet på perfekt vis over isen fra Storerikvollen med utsikt mot sylmassivet. Bitende kulde og sol i fjeset, og Teodor var ivrig. Scootersporene gjorde ferden mye lettere enn tidligere, men det gikk trått med ett føre som sandpapir under pulken.
Vi klarte også å gå på feil scooterspor, og var plutselig på vei mot Nedalshytta i stedet. Heldigvis gikk det raskt å komme seg tilbake til sporet mot Stugudal. Timene gikk raskt, og kilometerne gikk tregere og tregere. På Nesjøen møtte vi partier med scooterspor av blankis, og pulkene veltet av de høye iskantene.
Jeg så at Teodor begynte å få nok, men han ble med videre en god stund. I en liten pause la han seg ned, og nektet å reise seg igjen. Jeg prøvde å sende Kristina og Max foran, i håp om at Teodor skulle ville henge på (som han egentlig er veldig opptatt av). Teodor brydde seg ikke – han skulle sove.
Jeg skjønte at vi ikke kom oss ned den dagen, og tok teltet av pulken og begynte å trampe til teltsted. Stine nådde igjen oss, og overtalte meg til å prøve å komme oss videre. Jeg innså at det var bedre å komme seg av isen i alle fall, med tanke på at det blir mye kaldere der. Jeg fikk Teodor på føttene igjen, men det var ikke en god følelse.
Vi gikk inn i den nydeligste solnedgangen, uten at jeg klarte å nyte den. Teodor gikk ved siden av meg noen kilometer til og så på meg med ett blikk som ikke kunne misforstås, han var sliten. Men nå var vi nødt til å komme oss av isen før vi kunne sette opp teltet da det var overvann på det partiet vi var på.
Han ville ikke mer, og ved første mulighet la han seg ned oppå skiene mine slik at jeg ikke skulle få til å gå videre. Når da Kristina som så på kartet kunne melde at det var 3km igjen av Nesjøen (som vi sikkert ville brukt en time på), ble valget enkelt. Det var så absolutt ikke gøy lengre, og jeg så ingen vits i å fortsette.
Jeg dro på denne turen for å se, oppleve, og nyte naturen, og var ikke villig til å pushe hunden min for ett mål. 22km på 6 timer var nok for han som ikke er vant eller trent til slikt kjør. Valget sto mellom å legge igjen utstyret og frakte Teodor i beddingen i pulken, eller å ringe etter hjelp.
Det ville blitt langt å gå for å hente utstyret igjen (pluss at det er verdt mye mer en kronene det kostet for å bli hentet), så ble valget enkelt. Jeg ringte, og jentene valgte også å bli med scooteren ned. Gullet mitt fikk endelig hvile.
Det var 40 minutter å vente, og det er kaldt å være rolig på isen i sprengkulde. Det var meldt 23 minus den dagen, men vi visste det var mye kaldere.
I ettertid har vi fått beskjed om at det var minst 34 kalde den kvelden, men jeg kjente ikke kulda. Tenkte bare på det kjæreste jeg har – som lå helt utslått. Jeg pakket ut soveposen, slik at han kunne ligge i den, og da sovnet han med en gang.
Vi rakk ikke vente lenge før det kom en mann på scooter som vi hadde slått av en prat med tidligere på dagen. Han holdt oss med selskap imens vi venta på transport med henger. Som han sa, og som jeg sier meg fullstendig enig i; «Bedre å be om hjelp en gang for mye enn en gang for lite. Man skal ikke tulle med kulda».
Den siste mila til Stugudal ble da tatt på en henger med Teodor i soveposen på fanget. Han fikk ikke med seg noe av sin første scootertur, han var så sliten at han sov seg gjennom nesten hele turen.
Jeg lå og holdte godt fast i soveposen, og så opp på den stjerneklare himmelen hele veien ned. Ikke helt klar for å forlate fjellet og avslutte ferien, men Teodors ve og vell vil alltid være min førsteprioritet.
Slik endte altså turen for vår del, men for en fin tur det var, tross alt! Det var magiske øyeblikk og utsikter, utfordrende stunder, fikk kjent på grensene, og hadde det stort sett fantastisk.
Jeg angrer ikke på at jeg ble med, og jeg vet nå bedre om mye til neste vinterlangtur. For ja, -flere blir det garantert! Men de skal planlegges og skje på Teodors premisser. Han skal kose seg like mye som meg på tur❤️
