…eller rundt om på Hardangervidda som den burde hete. Hvorfor? Jo, planene var mange og utstyret handlet inn. Helgen var avsatt i kalenderen for lenge siden, uansett vær. Men en etter en ble planene endret og vi endte opp med det som egentlig best kan beskrives som en rusletur i nærmiljøet på en av Norges virkelige perler. Gjorde det noe at planene ble endret og turen ikke ble som planlagt? Absolutt ikke. Dette var en naturopplevelse av de sjeldne og en tur jeg vil huske veldig lenge.
Bilder og tekst av: Rolv-Erik Berge – Instagram: @capt8
Plan A: Vi tar toget til Finse og så får vi noen til å hente oss på Maurset eller Dyranut. Det må jo være en grei tur? Joda helt sikkert. Men med dyre togbilletter og kavet med å organisere henting et sted langs Rv7 gjorde at vi slo dette fra oss da vi nærmet oss avreisedagen. Vi hadde også lest at denne turen kunne gjøres på en dag og da ble den jo litt kort siden vi skulle bruke en hel helg.
Plan B: Vi parkerer bilen på Maurset, eller Dyranut, og går til Finse og tilbake. Det er jo en fin lengde for en litt krevende helgetur, tenkte vi. Vi gikk for det. Dette var også planen da vi fredag ettermiddag hadde pakket ut av bilen og ned i pulken, og byttet fra sneakers til skisko. Det var også planen da vi fulgte noen tilfeldige skispor nordover fra parkeringen ved Krossdalen.
Skiene jeg hadde fått lånt meg var glatte som bare det, og selv med litt smøring av feil type ble det raskt klart at Trond måtte trekke pulken det første stykket. Turen gikk nordover og innover dalen i fantastisk aprilvær. Det var tilnærmet vindstille og sol fra skyfri himmel. Knallblått og kritthvitt så langt øyet kunne se. Det var to muntre karer som dro innover vidden og med kart og kompass følte vi oss trygge på at dette skulle gå bra. Selv om det gikk litt seint i starten, var vi ved godt mot. Det var nesten ikke folk å se, og de aller fleste kom mot oss og enda flere kom fra en annen kant.
Vi stoppet og ble stående å prate med noen vi møtte i sporet. De kunne fortelle oss av om vi fortsatte opp dalen her, så ville vi etter en stund treffe på en stikket løype som ville føre oss til Kjeldebu. Derfra var det skiltet til Finse, så det var nok ikke noe problemer mente de. De kunne også fortelle at det gikk en stikket løype fra parkeringen og til Kjeldebu, der all de andre kom fra. Javel tenkte vi, men vi ville gå for oss selv. Og etter en stund var vi helt alene i sporet og kunne nyte stillheten og roen vidden hadde å tilby.
Etter noen timer traff vi riktignok den kvistete løypen, men da var det blitt seint og vi ville ikke slå leir ved en hytte, så vi bestemte oss for å gå litt bort fra løypen og slå opp teltet.
Det var lite snø enkelte steder, så vi kunne hverken bruke skiene eller snøankrene til å feste teltet. Vi endte opp med å få banket ned noen plugger i den frosne jorden og følte oss trygge på at det holdt. Det var tross alt dønn stille.
Kvelden kom og vi satt utenfor teltet i soveposene våre og nøt en nydelig solnedgang med noe godt i koppen og varm mat i kroppen. Stjernene kom fram og etter hvert kom det også et ganske så bra nordlysshow på himmelen. Vi ble sittende slik en god stund utover kvelden og natten, og selv om ølet frøs gradvis til slush i koppen gjorde det ikke noe. Vi var varme i posene og hadde sterkere saker i bakhånd. Men til slutt ble det seint, showet var slutt og vi krøp inn i teltet.
Lørdagen våknet vi tidlig, det vil si ikke «gå på jobb»-tidlig, men lørdag og fri tidlig. Vi ble liggende en stund i posene og prate om videre planer og hvor godt det var å ligge i teltet og bare være til. Gode og varme, selv om det var noen minusgrader utenfor. Faktisk var det så godt å ligge slik at vi, etter en kopp kaffe og litt polarbrød, sovnet litt på igjen. Det var dermed tid for en ny frokost, denne gangen av det varme slaget. Varm fruktmusli ble fortært mens vi surret oss til å komme ut av soveposene og teltet og ut i solen som ventet på oss der. Klokken var mye. For mye.
Siden Trond hadde trukket pulken fredagen, ble det min tur nå. Det var tross alt bare nedover til Kjeldebu, og jeg tok ikke bryet med å finne fram fellene jeg hadde med. Nedoverbakkene skulle utnyttes til det fulle. Noe de også ble. Det var en blanding av skare og litt styresnø innimellom. Stålkantene var sløve og pulken tung, selv om vi hadde gjort iherdige forsøk på å lette den kvelden i forveien. I en forrykende vill fart tok jeg nedkjøringen til Kjeldebu og klarte så vidt å stoppe før jeg smalt inn i hytteveggen der. Heldigvis for det, for der satt det noen.
Her ble det gjort noen nødvendige ærend og jeg fikk lagt om til feller. Det var duket for en grei stigning på veien mot Finse. Og selv om vi nok allerede her visste at plan B også utgikk, la vi i vei med godt mot. Klokken var allerede langt på dag da vi kom opp bakkene til det første platået. Vi hadde skrinlagt Finse men sett oss ut Helveteshorga som et passende mål for dagen.
Vi kom opp og gikk et stykke innover før vi kom til en grei nedoverkjøring. Vi skuet utover dalen foran oss og fant raskt ut at vi ikke ville gå ned der bare for å gå opp på den andre siden, og dessuten gjøre det samme på søndagen. Vi gikk heller opp på den nærmeste toppen og fant en aldeles nydelig teltplass med 360graders utsikt. Mye bedre å starte søndagen med en nedkjøring. Bedre for moralen det.
Vi fikk på nytt banket ned noen plugger i telen, og satte i gang med maten. Denne gangen skulle det bli litt ekte turgourmet og vi kuttet grønnsaker og steikte kylling. Det vil si, varmet noe allerede ferdigstekt kylligkjøtt fra butikken. Smøret var ingensteds å finne! Hadde vi glemt det i bilen? Nei, vi begge mente bestemt at vi hadde sett det da vi pakket i pulken tidligere i dag, men det var ikke å finne noe sted. Alt ble endevendt og rotet utover, men det var søkk borte. Jaja, vi fikk prøve lykken og steikte sakene sammen uten smør i pannen. Uansett, sammen med en herlig mangosaus ble wrapsene ganske så gode. En aldeles nydelig sein lunsj, eller pre-middag om du vil, og selv om steikepannen ikke akkurat var rein og fin lengre, var smaken upåklagelig.
Vi hadde akkurat fortært måltidet da det blåste opp. Vi fant noen steiner og fikk belastet storm-mattene på teltet og forankret det i tillegg til pulken som ble pakket i all hast. Litt gikk hit, litt gikk dit og noe havnet i teltet. Det blåste ganske så kraftig men vi følte oss trygge på at teltet kom til å holde og satt oss inn og tok en liten dram mens vi kunne se utsikten ut teltåpningen. Vi ble nok straffet for å velge utsikt foran le, men det fikk våge seg. Det var en nydelig plass og slik fikk det bare bli. Ikke noe å gjøre med nå, og vi måtte stå for valget vårt. Og selv om vi for det aller meste ble sittende i teltet denne kvelden, fikk vi med oss et lite nordlysshov og en utrolig flott stjernehimmel. Men kulden var isende og selv med flere lag med ull, måtte vindjakken på når man skulle ut og lette trykket. Det blåste friskt.
Da vi våknet utpå morgenkvisten var det en helt annen temperatur utenfor. Det var merkbart varmere både utenfor og ikke minst inne i teltet. Solen stod tross alt på duken og varmet godt. Det var mye lettere å stå opp denne dagen og vi fikk pakket ned utstyret og satte kursen nedover og mot Kjeldebu igjen. Jeg beholdt fellene på, og med pulken dyttende tungt bakfra fikk jeg en slags fart nedover bakkene. Det var i alle fall mye bedre å gå bortover, så valget var egentlig det riktige fant jeg ut.
Vel nede ved Kjeldebu traff vi på et par som var inne i siste rest av turen mot Finse. De hadde dog gått hele resten av vidden fra sør, så litt mere imponerende kan man si. De hadde i tillegg vært så heldige å finne en pakke smør på veien fra Dyranut til Kjeldebu, så da skulle de feire med pannekaker når de kom fram og var ferdige med turen. Bare hyggelig, sa jeg. Da visste vi i det minste hvor smøret vårt hadde tatt veien og at det kom til nytte. Og selv om de tilbudte seg å levere det tilbake, var vi jo ferdige med turen og det kom bedre til nytte hos sine nye eiere.
Vi fortsatte turen mot bilen og etter et par timer var vi framme. Jeg hadde fått noen gnagsår fra lånte sko, men ellers var vi i god behold. Selv om turen langt fra ble slik vi hadde forespeilt oss, så var det en nydelig tur og slettes ikke noe krevende opplegg. Dette er noe man med litt forberedelser fint kan gjøre, spesielt med det været vi fikk servert. Historien kunne nok helt sikkert blitt en annen dersom været hadde vist seg fra en annen side, men det får vi ikke vite. Ikke denne gangen i alle fall, for vi skal absolutt på en slik tur igjen.
Ikke glem å følg @capt8 på Instagram.
