Denne sommeren har veldig mange av oss nordmenn oppdaget at de fantastiske ferieopplevelsene like gjerne kan være hjemme i vårt eget land. Til og med kanskje like ved byen vi bor i.
Min søster er en av dem som foretrekker eksotiske perler tusenvis av mil hjemmefra. Når hun først måtte bli hjemme, skulle hun ikke sitte inne. Det splitter nye, flotte utstyret hennes antar jeg du kan kjøpe på finn.no i løpet av høsten. Men jeg håper jeg tar feil.
Det var heller ikke snakk om å starte mykt i nærmarka, dama skulle til toppen. Og det beundrer jeg henne for. Norges høystliggende kiosk. Dette er jo omtrent slik man absolutt ikke skal gjøre. Jeg føler derfor et behov for å presisere at dette ikke var et «fra sofa til toppen av Norge-prosjekt». Fysisk god form og riktig fottøy lå selvfølgelig til grunn.
FORBEREDELSENE
Vi meldte oss på en organisert tur i regi av Juvasshytta, ettersom vi hadde veldig lyst til å gå over breen. I tillegg hadde vi hørt rykter om at denne ruta var noe lettere enn turen fra Spiterstulen. Vi hadde jo ikke tenkt å slite oss ut mer enn nødvendig. Forberedelsene i forkant gikk behagelig for seg. Informasjonen vi fikk fra Juvasshytta både med tanke på utstyr som var greit å ha med seg (noe også strengt nødvendig) var god. Beskrivelsen av ruta, hva vi hadde i vente, likeså. Kort oppsummert inneholdt dagstursekken klær til fire årstider, solkrem, solbriller, litt førstehjelpsutstyr samt rikelig med påfyll av næring. (Og jeg glemmer nesten det viktigste; kamera!) Vannet langs ruta er ikke anbefalt å drikke, så fulle drikkeflasker ved start var viktig. I tillegg til en stor og god matpakke. Og ikke minst noe godt å unne seg på toppen, eller når motivasjonen eventuelt skulle begynne å dale.
Fredag ettermiddag nærmet vi oss Lom, med god musikk fra høyttalerne og noe nervøs mage begynte søket etter et hyggelig sted å telte for natten. Vi valgte å kjøre på høyre side av elva fra Vågåmo til Lom, i stedet for raskeste rute langs riksvei 15. Etter en drøy mil fant vi et hyggelig sted nede ved vannkanten, helt ypperlig start på turen.
STOR OPPLEVELSE FOR HELE FAMILIEN
Med noen lette regndråper trommende på teltduken, pakket vi sammen og vendte snuten mot Norges tak tidlig morgenen etter. Værmeldingen antydet en dag med mer eller mindre null sikt fra toppen. Temperaturen, derimot, spilte på lag. Vi kledde oss derfor i ullundertøy og lett pustende turbekledning, lette votter og pannebånd. Vi nektet å innse at det ikke ville bli en dag for shorts og det obligatoriske «på toppen av Norge i sport-BH-bilde», og pakket med shorts og t-skjorte likevel. Desto mer aktuell var ullgenseren, en varm jakke til pausene, tykke votter, lue og tørre sokker som også lå klart i sekken. Søster forsynte seg grovt av førstehjelpsutstyret allerede før start. Hun klistret i vei, gnagsårplaster på alle utsatte områder. Ingen dum idé. Å forebygge gnagsår er veldig mye lettere, enn å behandle gnagsår underveis.
Ved Juvasshytta fikk vi utdelt seler, hjelp til å ta dem på riktig, informasjon om dagen og en oppfordring om å beholde solbrillene på. Uansett vær. (Barn får ikke lov til å gå over breen uten solbriller, da dette kan skade synet – voksne antas å være fornuftig nok til å ta gode valg selv).
Første etappe av turen gikk i slak stigning inn til brekanten. Når vi hadde gått oss gode og varme i kroppen, stoppet vi for en rask pust i bakken, og for å justere bekledningen litt. (Vanligvis er det lurt å kle seg slik at man fryser litt i begynnelsen. Da vil bekledningen være perfekt når turen er godt i gang, og temperaturen i kroppen øker. Jeg på min side hater gode råd å fryse, og må alltid justere litt etter hvert). Vi ruslet av gårde, og nådde brekanten 55 – 60 minutter etter vi forlot Juvasshytta.
STYGGEBREEN
Ved brekanten satte vi oss ned i steinrøysa, fikk nyte litt sol i kinnene og fylle på med mat i magen før neste etappe. Guidene jobbet på spreng for å klargjøre tau. Vi fikk en kort innføring i brevandring og lærte noen morosame ord på dialekt. Eksempelvis er ikke Styggebreen spesielt stygg, tvert imot. Stygg betyr fra gammelt av farlig! Turfølget besto av barn ned i 7 års alder, unge voksne og godt voksne mennesker. En herlig miks. En god tanke å ha i bakhodet er at man i taulag over breen ikke er sterkere enn det svakeste ledd. Og som min søster (og Nils Arne Eggen) pleier å si; vi kommer mye lengre ved å spille hverandre gode. Støtte, engasjere og motivere.
Og ikke overraskende, alle man alle ruslet vi over breen i en fin fart. Her vil jeg rette en stor «high five» til de aller minste; makan til positive gutter og jenter. Ikke én eneste gang hørte jeg noen av dem klage. Og det synes jeg var fryktelig kult i og med at vi nå hadde tilbakelagt noen timer på loffen, i relativt ulendt terreng. Mot slutten av brevandringen begynner jo også stigningen sakte, men sikkert å bli langt brattere. Vi brukte om lag 50 minutter over breen – opp til Piggjeura hvor den virkelig heftige stigningen begynner.
PIGGJEGUTEN
Vel fremme i Piggjeura hadde tåka sneket seg inn over Galdhøpiggen. Toppen var ikke lengre mulig å se. Været var blitt ruskete og vinden blåste oss tidvis nesten over ende. 200 høydemeter fordelt på 1000 meter var det som gjensto, før vi kunne reise hendene i været og juble over å ha besteget Norges høyeste fjell. Vanligvis trenger man mellom 30 og 60 minutter på å forsere det siste stykket til toppen. Med høye kneløft og relativt høy puls (jeg skal ikke juge og si jeg lå først i løypa) var vi plutselig på toppen. Den tykke tåka bidro til at toppen kom litt overraskende på oss, på en veldig gledelig måte.
Gjennom hele sommersesongen bor det en person i hytta på toppen. Dette har i alle år vært en gutt. «Piggjeguten» byr på både varm og kald mat og drikke i en oppvarmet og hyggelig hytte. Det som er litt ekstra gøy i år, er at «piggjeguten» for første gang er ei jente. Female empowerment!
Etter en god pause på toppen var det på tide å begynne å bevege seg nedover igjen. Det er kjekt å ha i bakhodet på vei opp, at man også skal ned igjen. Det er derfor kurant å ikke presse på alt for hardt i motbakkene, for så å få det unødvendig tøft på vei ned. Selv synes jeg bratte nedoverbakker kan være like krevende på kroppen som motbakkene.
Vel nede under skylaget tittet sola igjen frem. Jeg og søster ruslet tilbake til Juvasshytta med store smil om munnen. Dette hadde vært en skikkelig fin dag, med mange inntrykk og mye vær. Shortsen fikk vi åpenbart ikke bruk for. Tåke på toppen satte på ingen måte noen demper på turen. Rå utsikt utover Jotunheimen fikk vi nyte både på vei opp, og ned igjen. Den gode følelsen av å stå på toppen av Norge, den kan ikke værgudene ødelegge. Åkke som.
SØSTERS OPPTUR
Det øyeblikket, på toppen, da tåka lettet en brøkdel av et sekund. Det var en rå følelse å se utsikten tre frem bak tåka, og like raskt forsvinne igjen.
ANNES OPPTUR
Brevandringen var en utrolig kul opplevelse, som definitivt ga mersmak. Jeg har ikke vært i nærheten av å gjøre noe slikt tidligere, og dette var et fint sted å begynne. Da vi ruslet på rekke og rad over breen smilte jeg fra øre til øre, og tenkte «nå koser jeg meg skikkelig».
I tillegg synes jeg det var veldig gøy å dele min entusiasme for friluftsliv med søster. Jeg er skikkelig imponert over hennes tilnærming til teltlivet, og posemat klar på 8 minutter. Hold your horses, turutstyret kommer nok ikke til salgs på finn med det første, allikevel.
#LIKEFINSOMFØR
Selv om en fin dag straks var over, var ikke turen over for vår del. Etter en rask pitstop i vakre Lom vendte vi snuten hjemover. Vi hadde ikke kommet langt avgårde før vi tok en avstikker i retning Lemonsjøen. I søken etter en fin plass å slå opp telt, ble vi møtt av utallige «camping forbud»-skilt. Helt uten informasjon om hvem som hadde satt dem opp, og hvorfor. Dette skapte til å begynne med stor irritasjon. Det er jo akkurat allemannsretten som gjør frilufts-Norge så magisk.
Etter hvert gikk irritasjon over i sørgmodighet. Det er fryktelig synd at disse skiltene etter all sannsynlighet er satt opp for en god grunn. Ikke egoisme. Flott blåbærlyng og nydelige stier langs vannkanten mister sin sjarm når dopapiret flyter omkring.
Avslutningsvis kommer derfor tre huskeregler for at frilufts-Norge skal kunne fortsette å være magisk. De fleste har nok sett og hørt dem før, men det skader ikke med en vennlig påminnelse:
– Sørg for at alt av utstyr og søppel blir med hjem igjen
– Pass på at din tilstedeværelse i naturen ikke er sjenerende for andre mennesker og dyr
– Gå på etablerte stier så langt det lar seg gjøre. La steiner, stubber, røtter og lyng få stå urørt og være fin i mange, mange år til.
God høst, turvenner!
